La oss håpe dette var en dårlig dag for Koie Ramen ved Torggata. Det blir nok en stund til vi får lyst til å prøve igjen.
Skrevet av Maria Ludvigsen.
artikkelen fortsetter etter annonsen
På en kald vinterdag er det lite som frister mer enn en deilig Ramen – en bolle full av varmende kraft og hjemmelagde nudler. På sitt beste er ramen fantastisk rik på smak, som en japansk klem av umami – og det er i kraften magien ligger.
Koie Ramen i Torggata er fortsatt så populær at det står en lang kø utenfor lokalet, da man ikke kan bestille bord. Da undertegnede og spisevenninnen ankom en tidlig fredag kveld var ventetiden cirka 20 minutter ute i kulda, uten at det virket avskrekkende på den stadig lengre køen bak oss.
Menyen hos Koie Ramen
Det er tydelig at servitørene er vant til kø og press – de er effektive og rydder og klargjør bord så køen går unna. Når vi endelig blir vist til bordet vårt, er en blid servitør raskt på plass og tar bestilling på drikkevarer. Vi lander på japansk øl, Kirin, som Koie Ramen har på tapp, og vi spør servitøren om anbefaling av sakeutvalget på fem forskjellige typer sake. Vi lander på en klassisk sake, samt en med tydelige noter av plomme.
Drikken kommer fort på bordet, og godt er det, for det skulle vise seg at hurtigheten stanset her. Menyen på Koie Ramen er ikke stor, men inneholder noen klassiske typer med ramen (se menyen under) og de japanske fristelsene gyoza og kaarage – fritert kylling, som vi bestiller først. Vi bestiller også litt kimchi, da undertegnede har en spesiell svakhet for det.
Ølen begynner etter hvert å bli tom mens vi venter på forrettene. Til tross for et fullt lokale og travle servitører ser vi at flere som har ankommet etter oss har begynt å få maten sin. Når det har gått en halv time, greier vi å få øyekontakt med en servitør – som forsikrer oss om at hun skal sjekke hva som har skjedd. Etter ytterligere venting er vi nødt til å spørre på nytt – og vi forter oss å bestille hovedretter mens vi har hennes oppmerksomhet. Vi bestemmer oss for en Shōyu Ramen – en soyabasert kraft – og en Misoramen, basert på sjøgress. Begge er ganske lette – men kraften i Ramen kommer også i kraftige versjoner kokt på svinekjøtt.
Etter totalt 46 minutter fra vi satte oss ned, fikk vi servert mat. Det var riktignok ikke de forrettene vi hadde bestilt, men to porsjoner Ramen. Disse kommer sammen med en unnskyldning om at det dessverre bare var én kokk på plass i dag, og vi skal ta oss i å tenke at det kanskje ikke har vært en god idé denne kvelden.
Maten hos Koie Ramen
Hovedrett
Bordvenninnen, med et forhold til fisk og sjømat solid plantet i Nord-Norge, steiler umiddelbart ved lukten fra den ene Ramen-retten (Shoyu). For det lukter ikke godt. Det lukter harskt fiskefett. Og det smaker harskt fiskefett. Eller for å si det på en annen måte – det smaker tran. Helt overveldende. Det er svært sjeldent jeg tenker at mat er uspiselig, men det er tilfelle her. Verken jeg eller bordvenninen klarer å få ned en skje til. Og må skyve bollen unna for å unngå lukten. Hva har skjedd her? Hvordan har kjøkkenet kunne sende fra seg dette? For slik skal ikke ramen smake. Og det smeller noen unevnelige nordnorske gloser over bordet.
Bollen med Miso-Ramen er derimot deilig. Her er kraften smaksrik og en anelse spicy, nudlene er perfekt kokt og det samme er det smilende egget. Dette kan forklare at folk er villige til å stå ute i 20 minutter i vinterkulda for en skål med suppe.
Forrett?
Det samme kan dessverre ikke sies om forrettene, som endelig har kommet på bordet som en slags dessert. Kylling Karaage, egentlig en syndig deilig rett, og en svært populær rett på Koie (hvem liker ikke et lite berg av nyfritert kylling?) er en skuffelse. Selv om kyllingen i seg selv er saftig og godt tilberedt, er den kraftige og svært sprø paneringen tydelig brent i smaken, det er mest av alt tørt og alt for salt. Heller ikke denne retten klarer vi å spise opp.
Gyozaene, som er pannestekte, er ellers en favoritt, og de er heldigvis gode. Selv om disse også er noe brent, er smaken god og chilisausen deilig. Ikke de beste vi har spist, men absolutt godkjent.
Det aller beste denne kvelden var faktisk kimchien. Deilig konsistens, akkurat passe spicy, og en fin porsjon for to stykker å dele.
Vi begynner å bli klare for å forlate det hektiske og fulle lokalet, og ber servitøren om regningen. At det står en urørt bolle ramen og en nærmest urørt kylling kaarage på bordet utløser ingen kommentar eller spørsmål om hvordan det har smakt. Vi kan bare håpe at det har skjedd noe på kjøkkenet denne kvelden, hvis ikke er dette et tydelig fall i kvalitet for et av Oslos mest populære ramen-steder.
Vurdering av Koie Ramen
Mat: 4/10
Cirka halvparten av rettene smakte godt, men det var lite å juble for. Når to av rettene er mer eller mindre uspiselige, må karakteren ende opp på under midt på treet. Det er lov å håpe at det var en dårlig dag og at maten vanligvis er bedre.
Miljø: 5/10
Det er et hektisk miljø og du sitter ikke spesielt godt, men stedet har absolutt sin sjarm og det hjelper godt med servitører som virkelig gjør sitt beste og smiler stort. Lydnivået/den dårlige akustikken blir litt slitsom i lengden.
Pris: 8/10
For to porsjoner ramen, tre sideretter, fem øl og to sake endte prislappen på 1175 kroner. Slettes ikke noen stor sum for rikelig med mat og drikke, men det hjelper dessverre lite når maten ikke treffer.
Karakter: 5/10
Det hjelper så klart at man ikke har betalt blodpris, og at man fikk god drikke. Det var også noen gode smaker i løpet av måltidet, men det blir vanskelig å gi noe mer enn en midt på treet-karakter totalt sett.
Les også anmeldelsen vår av Tak på Sommerro hotell:
Følg Nettavisen Mat på Instagram for inspirerende matinnhold hver uke!