Izakaya i Oslo er et herlig eksempel på at man kan få til et hverdagslig konsept på en utrolig god måte. Det er ikke rart at det er kø utenfor denne døra de fleste ettermiddager.
Skrevet av Oskar Bjørkum.
artikkelen fortsetter etter annonsen
Den beryktede restauranten i nærheten av St. Olavs plass i Oslo vekker nysgjerrigheten til forbipasserende med det røde lyset som skinner ut på asfalten.
I Japan er en «Izakaya» en type pub som serverer mat og drikke i uformell stil. Navnet kommer fra det japanske ordet «sakaya», som betyr sake-butikk, og «sake» betyr alkohol. Izakayaene er populære som sosialiseringssteder etter jobb, og her kan du som regel få kjøpt tapasretter, ramen, sushi for en rask matbit i uformelle omgivelser.
Dette utgangspunktet gjør at vi gleder oss til besøket. For undertegnede er det nemlig lite som er bedre enn knallgod mat i uformelle omgivelser.
Atmosfæren hos Izakaya
I kjent stil er det også kø denne dagen, og vi går inn den knirkende døra med godt mot etter cirka 20 minutters venting på en lørdag i 19-draget. Vi blir tatt imot av en blid mann som får vite at vi tenker å spise mye mat, så vi får ta en øl ved vinduet på innsiden mens vi venter på at et større bord skal bli ledig.
Det fremdeles litt trange lokalet så enda mindre ut fra utsiden, og vi blir vist inn til et åpent og lyst rom med benkplass til oss.
Det er god stemning her. En del folk, og det hører man, men ikke overdøvende. Bare koselig prat.
Maten hos Izakaya
Menyen rommer mange forskjellige typer japanske retter, og vi spiste oss gjennom hele menyen, og litt til. Det passet greit for 3 sultne personer.
Første pulje får vi allerede 5 minutter etter bestilling, og rettene fortsetter bare å komme underveis mens vi spiser. Effektivt og behagelig for en sulten gjeng.
Kald kylling i sesamsaus var en favoritt allerede fra første bit. Hele bordet ble overrasket over at denne faktisk var utrolig smaksrik, til tross for den litt bleke fargen. Denne var det vanskelig å dele jevnt i første omgang, så vi bestilte en til.
Og det føles ikke så farlig å bestille en rett til, når snittprisen per rett ligger på 86,5 kroner.
Til tross for anmelderens hat-hat forhold til shitake sopp kunne denne fint spises, og kimuchiens ganske skarpe smak var en fin motpol.
Rettene kommer ut som om de ble produsert på samlebånd, og det går ikke lang tid før hele bordet er dekket med småretter.
Slager på slager kommer på bordet og vi merker fort at vi sitter og spiser retter fra øverste hylle. Denne pannekaken var helt absurd god sammen med dippen, en munnfull med herlige, dype smaker.
Samtidig får vi et par pletter med perfekt gyoza som bordet kaster seg over. Plutselig er det ikke flere igjen, og vi må bestille flere. En utrolig god, liten smaksbombe.
Vi har allerede spist oss gjennom ganske mange retter på dette punktet og det er nå det begynner å oppstå forvirring. Hva er dette?
Vi smaker, og det smaker veldig godt. Om iskrem hadde holdt seg fast i lunken form ville det kanskje smakt litt som denne, og honningen passer godt til. Etter maten får vi vite at det var kremost. Kanskje vi burde bli bedre til å gjette.
Deretter er vi innom en bolle med edamame-bønner, et par egg marinert i soya og mirin, og en kyllingsuppe med smak av curry.
Overraskende nok var også dette knallgodt, og begge de tilsynelatende tørre egg-halvdelene ble spist opp av undertegnede. Nok en smaksbombe som overrasket, og kyllingsuppa hadde en skikkelig fyldig kraft som også var utrolig deilig.
Og det har blitt en liten gjenganger her, at rettene på mange måter ser litt kjedelige ut, men smaker utrolig mye. Kanskje vi dømmer boka etter coveret, for jammen koser vi oss.
Knallgode nudler med en herlig, kremete konsistens når det blandes med egget. En bolle jeg kunne spist hver dag.
Jeg tror du skjønner poenget. Maten var god. Bortsett fra denne:
Den var kjedelig. Men, Izakaya skal få litt slækk for å bomme på 1 av 14 retter.
Jo, også var det denne:
som ble beskrevet av en i følget som å svømme på stranda på Nesodden. Jeg kan verken bekrefte eller avkrefte, men 2 av 14 er fremdeles ikke så gæli.
Et lite sidespor…
Det skal sies, at alle beskrivelsene av rettene i anmeldelsen er funnet frem i etterkant av besøket. Rettene føk like fort ut fra kjøkkenet som de føk ned i magesekkene våres, og vi fikk ingen forklaring på hva det var vi spiste. Det var jo litt artig å smake seg frem, men det hadde vært topp å få en kort presentasjon av hver rett.
…før desserten
Nam, nam, nam, nam, nam. Overdrevent gode. Her er det vakre lille diktet jeg fant i notatene mine om denne retten:
Sammen med trøffelen fikk vi denne iskremen, som også var ganske god. Litt kull-aktig i konsistensen, men god smak, og passende for den som ønsker en enda kaldere avslutning.
Vurdering av Izakaya
Mat: 8/10
Izakaya leverer rett på rett i superfart og knallsterk form. De fleste rettene overrasket alle i følget, og det er gøy å stadig bli overrasket på restaurant. Godt konsept, få overflødige retter, knallgod gyoza. Alle enes om at kald kylling i sesamsaus er kveldens beste rett.
Miljø: 7/10
God, hverdagslig stemning. Man føler seg velkommen, og lokalene er pyntet på sjarmerende vis. Hadde vi fått en ordentlig presentasjon av rettene, og lært litt om det vi spiser så hadde vi nærmet oss en toppkarakter. Her har vi tidligere opplevd Gangnam som et stjerne-eksempel.
Pris: 8/10
Til å være en såpass beryktet restaurant så hadde vi forventet en litt stivere pris, men det er vel kanskje derfor denne sprer seg så lett fra munn til øre. Du kan spise deg gjennom hele menyen for cirka 1400 kroner.
Karakter: 8/10
Sånn. Takk for maten, Izakaya. Vi kommer tilbake.
