Vi tok turen til Ekspedisjonshallen på Sommerro for en brunsj. Det ble en interessant affære.
Skrevet av Pål Nisja-Wilhelmsen.
artikkelen fortsetter etter annonsen
Ekspedisjonshallen sier selv de er en lokal nabolagsstue. Noe som betyr der nabolaget er et fasjonabelt adelshus i 20-tallets Frankrike med eget jazzband. Såkalt understatement på godt norsk, altså.
Den store Ekspedisjonshallen hadde en god lørdag i april lokket Nettavisen til en brunsj. Det vil si det litt ubestemmelige greiene som ikke er frokost, ikke lunsj og så absolutt ikke en middag.
Merkelige tider
Merkelig nok så er brunsjtidene til Ekspedisjonshallen etter det mange av oss nordmenn ville kalt lunsjtider, nemlig fra 12.00 – 16.00. Riktignok i helgene, så det er nok unnskyldningen siden man da ikke kan få lunsj (som serveres fra 11.00 til 13.00 på vanlig dødelige dager).
Uansett hva man kaller dette mystiske måltidet, fant vi oss raskt plassert i dype plysjstoler – akkurat i det jazzbandet pakket ut instrumentene sine og forberedte seg på å sette stemningen. Det var som om vi hadde blitt invitert til en hemmelig, luksuriøs fest i et annet århundre.
Et bord for kongelige og dødelige
Vi satt ved et overdådig bord som kunne fått selv kongelige til å nikke anerkjennende, med utsikt så herlig at det nærmest føltes som en scene fra en film. Og til tross for lokalets enorme størrelse, fantes det en slags magisk, intim atmosfære.
Det var som om vi var samlet i en sofistikert hemmelig sone, midt i et pulserende hjerte av adelshuset. Hvis vegger kunne snakke, ville de nok ha delt noen saftige historier og skandaler fra dette stedets storhetstid! Selv om det kanskje bare var for noen måneder siden.
Mens vi gledes oss til det kulinariske eventyret som lå foran oss, kunne vi ikke unngå å la oss rive med av jazztonene som fylte luften. Så kom servitøren.
En meny til besvær
Menyen ble levert relativt raskt, og vi satte oss ned for å sjekke mulighetene. Dagens brunsj (425,- per person) ble raskt identifisert, med en backup i kaviar og annet.
Etter en liten stund kom en servitør bort til oss for å høre om vi hadde bestemt oss, men siden vi fremdeles kikket på menyen ønsket vi noe å drikke. Vi hadde riktignok fått et glass vann, men det ble bestilt noe mer alkoholholdig.
Hvor lang tid det tar å fylle et glass med sprudlevann og mikse en drink kan være en filosofisk diskusjon som utfordrer tid og rom. På Ekspedisjonshallen opplevde vi et slikt tidseventyr der vi kunne ha diskutert både Platons hule og Einsteins relativitetsteori før glasset var fylt og drinken servert.
En tidsreise
Mens vi ventet, kunne vi ikke unngå å tenke på at kanskje bartenderen var en hemmelig tidsreisende, fanget mellom tidsepoker, som prøvde å finne den perfekte balansen mellom fortidens eleganse og fremtidens hastighet. Eller kanskje han bare prøvde å sette en ny verdensrekord for tidenes lengste drinkmiksing – en prestasjon som ville fått Guinness til å måpe.
Men tiden fløy for oss, for mens vi ventet, kunne vi studere de imponerende omgivelsene og tenke på hvilke merkelige og spennende samtaler som hadde funnet sted i disse veggene. Kanskje en hemmelig agent hadde diskutert en topphemmelig plan, eller en kjent forfatter hadde funnet inspirasjon til sitt neste mesterverk. Eller, det vi snakket mest om var at vi var tørste. Vannglasset var også tomt.
Nåtiden
Til slutt, da glasset omsider var fylt og drinken servert, var det som om vi hadde blitt transportert tilbake til nåtiden fra en parallell dimensjon hvor tidens gang var annerledes. Og i det vi tok den første, forfriskende sippen, kunne vi ikke annet enn å le og tenke at denne tidsreisen kanskje var verdt det likevel.
Da vi fikk drikket kapret vi tak i servitøren for å høre hva dagens brunsj var. Beskrivelsen var delvis beskrivende og forståelig, men begge deltagerne sporet av da det ble nevnt rødbeter. En barnslig aversjon for denne rakkeren førte til at vi heller gikk for noe annet.
Alt kommer an på alt
Det første andre var kaviar, og vi forhørte oss med servitøren om hvilken av de to som var best å bestille. Svaret var av det særdeles lite opplysende slaget:
– Det kommer an på hva du liker.
Som man sier: «No shit, Sherlock.» Vi gikk for tasting-versjonen. Nærmest i ren panikk. Da vi spurte om anbefaling på oppfølger, og hvor mye mat man trengte i tillegg fikk vi et like opplysende svar:
– Det kommer an på hvor sulten du er.
Nå hadde Watson for lengst hoppet over alt det elementære, og gått rett for å ikke bry seg. Det ble avokadotoasten.
artikkelen fortsetter etter annonsen
Rask mat, og deilig smak
Maten kom raskere enn drikket før maten, og vi fikk også drikket vi bestilte til maten sånn i rimelig tid. Dog manglet det kanskje litt vann, men man kan jo ikke overleve bare på vann.
Uansett ventetid og tidsreisende bartendere, når maten endelig ankom bordet, føltes det som om vi hadde blitt transportert til en kulinarisk galakse langt, langt borte. Hver eneste rett var en stjerneskudd av smaker og teksturer som danset sammen på en måte som kunne få enhver foodie til å gråte av glede.
Kaviar innertier
Kaviartastingen var intet mindre enn genial. Med de delikate, salte kaviarkulene som eksploderte i munnen, og den knasende, luftige chipsen som balanserte dem, var det som om vi hadde oppdaget en ny smakskombinasjon som ikke en gang de mest kjente kokkene i verden hadde utforsket. Hver bit var en reise inn i en verden av luksus og nytelse, hvor smaksløkene ble bortskjemt og øynene ble blendet av skjønnhet.
Avokodovinner
Avokadotoasten, derimot, var en mer jordnær opplevelse, men likevel et eksempel på perfeksjon. Det myke og kremete avokadoet smøg seg elegant over det sprø og gyllenbrune brødet som en grønn, smøraktig symfoni. Den delikate balansen mellom det friske og det rike, det salte og det søte, gjorde at hver bit føltes som en harmonisk hyllest til det beste naturen har å tilby.
Så selv om noen av oss kanskje hadde vært skeptiske til brunsjens eksistens og undret oss over tidsreisende bartendere, var det ingen tvil om at dette måltidet hadde overgått alle forventninger og gitt oss en opplevelse vi aldri ville glemme. For det er i disse øyeblikkene – når vi samles rundt et bord fylt med utsøkt mat og godt selskap – at vi virkelig forstår hva det betyr å leve.
Men, så var det det der hersens vannet da? Det som aldri kom?
For her bommer Ekspedisjonshallen helt. Da vi hadde sittet ved bordet i 1,5 time av de 2 timene som var booket ba nemlig vår fjerde servitør om at vi måtte flytte oss fordi bordet var booket. Nå skal det sies at samme fjerde servitør, som vi måtte kapre selv i forbifarten, faktisk ga oss vann. Det skal vedkommende ha.
Konklusjonen?
I konklusjonen av vårt besøk til Ekspedisjonshallen, kan vi trygt si at maten alene var verdt reisen. Den kulinariske opplevelsen vi fikk var uforglemmelig og viste oss en verden av smaker og teksturer som vi sjelden har opplevd maken til. Hvert måltid var en fryd for både øyet og smaksløkene, og vi kunne ikke annet enn å være imponert av kokkenes kunstneriske evner og deres evne til å balansere smaker til perfeksjon.
Derimot, når det kommer til servicen, må vi innrømme at det var et område som kunne ha vært bedre. Selv om vi forstår at alle kan ha en dårlig dag og at det kan være travelt på et populært spisested, følte vi at servicen kunne ha vært mer oppmerksom og effektiv. Tidsreisende bartendere og filosofiske diskusjoner om hvor lang tid det tar å fylle et glass med sprudlevann og lage en drink, burde kanskje ikke være hovedfokuset i en restaurant som ønsker å tilfredsstille sine gjester.
Så for fremtidige besøkende til Ekspedisjonshallen, anbefaler vi å komme for den fantastiske maten og de unike smaksopplevelsene, men å forberede seg på muligheten for en ujevn serviceopplevelse. Kanskje med litt tålmodighet og humor vil du kunne nyte dette magiske stedet til det fulle, og la deg rive med i den kulinariske verden som venter på deg. Til syvende og sist, er det maten og de uforglemmelige øyeblikkene den skaper som virkelig vil bli stående som det varige minnet fra ditt besøk.
Mat: 9/10
Pris: 6/10
Fart og service: 2/10
Karakter: 6/10
