Hvis du noen gang har lurt på om det går an å spise autentisk italiensk mat i Oslo, er svaret et soleklart ja. Men, det er ikke billig.
Skrevet av Oskar Bjørkum.
artikkelen fortsetter etter annonsen
Atmosfæren hos Bono restaurant
Det er ikke mange jeg har snakket med som har hørt om Bono restaurant. Den lille restauranten ligger gjemt i en sidegate på vei mellom Solli plass og Frogner, og er en beskjeden restaurant som har servert italiensk mat i mange år.
Det er kun én kokk som jobber på Bono, og om hun er syk, så er restauranten stengt. Heldigvis har ikke dette skjedd en eneste gang siden åpningen av restauranten for seks år siden.
Det er også bare én bordsetning i løpet av kvelden og cirka fem bord som betjenes, og bestiller du et bord klokken 19 så får du sitte hele kvelden, om du vil.
På Bono føles konseptet intimt og hyggelig, og du får tett oppfølging av servitørene hele kvelden. Ovennevnte informasjon var heller ikke noe vi trengte å søke oss frem til, dette ble vi fortalt under besøket.
Menyen hos Bono restaurant
Bono har et sharing-konsept, og du kan bare bestille smaksmenyer. Du velger mellom en forrett og tre pastaretter, eller en forrett, to pastaretter og en lammekarré til slutt. Vi gikk for sistnevnte, som også er noen kroner dyrere.
Vi blir fortalt at restauranten på et tidspunkt opplevde svært mye trafikk etter anmeldelsen til godt.no. Den gang bestilte gjestene à la carte, men endte likevel opp med å sende rettene rundt bordet sånn at alle fikk smake. Derfor endte Bono til slutt opp med å bytte til sharing-menyen, siden alle uansett delte maten med hverandre.
Dermed får vi altså rettene på deling, mens vi til slutt får en lammekarré hver.
Maten hos Bono restaurant
Vi bestiller maten og får raskt en skål med fritert kalamari, og noen brødskiver med aubergine. Det var ingen som ikke sa mmm da vi maulet i oss bollen med kalamari på få minutter. Pang-start.
Forrett: Gjennom tunnelen til Italia
Vi får deretter servert et stort fat med spekemat og oster, sammen med en nydelig rødvin. En imponerende presentasjon og en kul introduksjon til kveldens lille reise til Italia.
Burrataen var perfekt, spekeskinka hadde en dyp, men mild og god smak, og geitosten var mild – frem til jeg drakk en slurk av rødvinen – som på en eller annen måte lokket frem den sjenerte geita.
Forretten gjorde det en forrett skulle, den vekket appetitten, og den holdt oss forsynte frem til neste runde. Det tok en liten stund fra forretten kom på bordet til neste rett kom, og tempoet var faktisk utrolig behagelig.
Første rett: Hjemmelaget, uten tvil
Første rett er en tagliatelle-rett med basilikum, hvitløk, cherrytomat og den mykeste delen av svinerasen Cinta Senese.
Dette er en veldig god pasta, og det er åpenbart at de bruker ingredienser fra øverste hylle. Pastaen er selvfølgelig hjemmelaget, litt ruglete, men på en god måte. Perfekt tyggemotstand, og med en dyp smak fra kraften av kjøttet. Koselig, rett og slett.
Andre rett: Parmesanhimmelen
Vår andre rett hos Bono var ravioli fylt med salsiccia-pølse, friarielli brokkoli og sauemelk ricotta, servert med olivenolje og hvit saus.
Andre rett sender deg opp i parmesan-himmelen, men så lander du fort igjen. Her får du utrolige råvarer som setter et eksklusivt preg over noe som føles veldig hjemmekoselig. Det blir dog kun en snarvisitt i himmelen, ettersom mengden bare holder til to biter per person.
Tredje rett: Klassisk og enkelt
Vi gikk altså for varianten med lammekarré i stedet for en tredje pastarett på deling. Denne var ganske primitiv, men likevel saftig; et stykke lammekarré, poteter, olivenolje og et par rucolablader.
Lammekarré er jo alltid godt, men denne var litt hardt stekt for min smak. Absolutt noe enhver kjøtteter hadde likt å spise, men litt for rett frem til å være noe å bli slått i bakken av.
Middagen var svært behagelig med en koselig atmosfære i lokalet. Vi fikk tett oppfølging under hele middagen uten at det ble forstyrrende, og vi var svært fornøyd med vinanbefalingen som funket godt til alle rettene.
Vurdering av Bono restaurant
Mat: 8/10
Maten på Bono er god. Deilig, hjemmelaget, koselig og smakfull er ord som sitter igjen. Den helt klart beste pastaen jeg har fått i Oslo, og for øvrig resten av Norge. Neste gang ville jeg heller valgt en tredje pastarett enn lammekarré.
Miljø: 8/10
Det er koselig på Bono. Du får personlig service, og betjeningen tar seg god tid til deg og en prat om du ønsker det. Det trekker likevel ned at det kun finnes ett toalett, som i tillegg er plassert midt i restauranten, og som det av en eller annen grunn er kø utenfor hele kvelden. Det er heller ikke så sjarmerende å stå rett opp og ned i dokø mellom andre gjesters bord.
Pris: 3/10
For å være helt tydelig: Bono er dyrt. Det er ikke det dyreste stedet i Norge, men havner i en prisklasse godt over det jeg forventet av en pastarestaurant. Totalen for fem personer havnet på litt over 8 400 kroner, og når man får en pastarett slik som «andre rett» i anmeldelsen, så begynner det å ligne på noe folk flest ville kalt blodpris.
Det var en behagelig mengde mat altså, men etter et par øl et annet sted, så var vi ikke langt unna en tur innom burgersjappa ved siden av …
Selvfølgelig, du betaler for komfort på et sted som dette. De ansatte og den eneste kokken skal ha lønna si, og fordi det bare er én bordsetning er det også behagelig at man får sitte hele kvelden om man ønsker det. Men pasta er sjelden noe jeg forventer å dra frem mastercardet for å kunne spise. Vær altså obs på prisen om du vurderer å spise her.
Karakter: 7/10
Dette var en kjempehyggelig opplevelse, og vi koste oss godt med maten, servicen og drikken vi fikk servert. Hvis du elsker italiensk mat, og særlig pasta, er dette absolutt verdt besøket, men det ender opp med å bli et sted jeg ikke ville anbefalt helt uoppfordret.
